1. Innledning Denne betenkningen tar for seg det rettslige skillet mellom privatrettslige og offentlige arkiver, med særlig fokus på hvilke regler som gjelder for innsyn i slike arkiver. Hovedformålet er å klarlegge hvilke rettskilder som regulerer innsynsbegjæringer, og hvordan de anvendes ulikt avhengig av om arkivet tilhører en offentlig eller en privat aktør.
2. Offentlige arkiver 2.1 Definisjon og rettsgrunnlag Et offentlig arkiv defineres etter arkivloven § 2 bokstav a som "arkiv skapt av, mottatt av eller sendt ut fra et offentlig organ som ledd i dets virksomhet". Dette omfatter statlige, fylkeskommunale og kommunale organer, inkludert direktorater, etater, universiteter og departementer. Rettstilstanden er slik at offentlig arkivmateriale i utgangspunktet er underlagt offentlighetsprinsippet, jf. offentleglova (offentlighetsloven) § 3, som fastsetter at saksdokumenter i forvaltningen er offentlige med mindre det foreligger et unntak i lov eller forskrift. 2.2 Krav om innsyn Enhver har rett til innsyn i offentlige arkiver, forutsatt at dokumentet er et saksdokument og at det ikke foreligger lovhjemlet unntak, jf. offentleglova §§ 3 og 9. Dersom et dokument er unntatt fra offentlighet, kan det fortsatt gis delvis innsyn, eller etter skjønnslig vurdering gis fullt innsyn, jf. offentleglova §§ 11 og 12. Ved avslag på innsynsbegjæring, skal det gis skriftlig begrunnelse, og vedkommende har rett til å klage, jf. offentleglova § 32.
3. Privatrettslige arkiver 3.1 Definisjon og rettslig karakter Et privatrettslig arkiv er dokumentasjon som er skapt eller samlet inn av private rettssubjekter, det vil si fysiske personer, foreninger, stiftelser, selskaper, m.m. Disse arkivene er ikke underlagt arkivloven eller offentleglova. Privatrettslige arkiver kan likevel ha stor samfunnsmessig, historisk eller forskningsmessig verdi. I slike tilfeller kan de avleveres frivillig til Arkivverket eller andre institusjoner med arkivfaglig ansvar. 3.2 Innsyn i private arkiver Det foreligger ingen generell rett til innsyn i privatrettslige arkiver, med mindre:
* Arkivet er avlevert til et offentlig arkivinstitusjon som følger spesifikke retningslinjer (for eksempel Arkivverket).
* Det er avtalt innsynsrett gjennom kontrakt eller avtale.
* Det foreligger særlovgivning som gir innsyn (f.eks. arbeidsmiljøloven, personopplysningsloven, regnskapsloven). I tillegg kan personopplysningsloven og GDPR gi rett til innsyn i personopplysninger som behandles av private aktører, jf. personopplysningsloven § 16 og GDPR art. 15.
4. Sammenlikning og hovedforskjeller
On Friday, April 18, 2025 at 6:48:55 pm +02:00, Ole Aamot ole@aamot.software wrote:
- Innledning
Denne betenkningen tar for seg det rettslige skillet mellom privatrettslige og offentlige arkiver, med særlig fokus på hvilke regler som gjelder for innsyn i slike arkiver. Hovedformålet er å klarlegge hvilke rettskilder som regulerer innsynsbegjæringer, og hvordan de anvendes ulikt avhengig av om arkivet tilhører en offentlig eller en privat aktør.
- Offentlige arkiver
2.1 Definisjon og rettsgrunnlag Et offentlig arkiv defineres etter arkivloven § 2 bokstav a som "arkiv skapt av, mottatt av eller sendt ut fra et offentlig organ som ledd i dets virksomhet". Dette omfatter statlige, fylkeskommunale og kommunale organer, inkludert direktorater, etater, universiteter og departementer. Rettstilstanden er slik at offentlig arkivmateriale i utgangspunktet er underlagt offentlighetsprinsippet, jf. offentleglova (offentlighetsloven) § 3, som fastsetter at saksdokumenter i forvaltningen er offentlige med mindre det foreligger et unntak i lov eller forskrift. 2.2 Krav om innsyn Enhver har rett til innsyn i offentlige arkiver, forutsatt at dokumentet er et saksdokument og at det ikke foreligger lovhjemlet unntak, jf. offentleglova §§ 3 og 9. Dersom et dokument er unntatt fra offentlighet, kan det fortsatt gis delvis innsyn, eller etter skjønnslig vurdering gis fullt innsyn, jf. offentleglova §§ 11 og 12. Ved avslag på innsynsbegjæring, skal det gis skriftlig begrunnelse, og vedkommende har rett til å klage, jf. offentleglova § 32.
- Privatrettslige arkiver
3.1 Definisjon og rettslig karakter Et privatrettslig arkiv er dokumentasjon som er skapt eller samlet inn av private rettssubjekter, det vil si fysiske personer, foreninger, stiftelser, selskaper, m.m. Disse arkivene er ikke underlagt arkivloven eller offentleglova. Privatrettslige arkiver kan likevel ha stor samfunnsmessig, historisk eller forskningsmessig verdi. I slike tilfeller kan de avleveres frivillig til Arkivverket eller andre institusjoner med arkivfaglig ansvar. 3.2 Innsyn i private arkiver Det foreligger ingen generell rett til innsyn i privatrettslige arkiver, med mindre:
Arkivet er avlevert til et offentlig arkivinstitusjon som følger spesifikke retningslinjer (for eksempel Arkivverket).
Det er avtalt innsynsrett gjennom kontrakt eller avtale.
Det foreligger særlovgivning som gir innsyn (f.eks. arbeidsmiljøloven, personopplysningsloven, regnskapsloven). I tillegg kan personopplysningsloven og GDPR gi rett til innsyn i personopplysninger som behandles av private aktører, jf. personopplysningsloven § 16 og GDPR art. 15.
- Sammenlikning og hovedforskjeller
Kriterium Offentlig arkiv Privatrettslig arkivRegelverk Offentleglova, forvaltningsloven, arkivlova Ingen generell lovregulering, unntatt spesialloverRett til innsyn Ja, med lovhjemlede unntak Nei, unntatt ved avtale eller spesiallovKlageadgang Ja, med forvaltningsrettslig behandling Nei, med mindre innsynsrett er avtaltPlikt til å bevare arkiv Ja, etter arkivlova og Riksarkivarens forskrifter Nei, med unntak for enkelte selskapsformer (bokføringsloven m.m.)Offentlighetens interesse Forvaltningsåpenhet og kontroll Forretningshemmeligheter og privat autonomi 5. Rettskildemessige refleksjoner Høyesterett har i Rt. 2000 s. 996 (Lindorm-dommen) slått fast at offentlighetsprinsippet er en grunnpilar i et demokratisk samfunn, men at unntak må tolkes strengt. Dette prinsippet gjelder imidlertid kun for offentlige organer. Privatpersoner og private selskaper er derimot ikke underlagt samme prinsipper med mindre det gjelder personopplysninger, jf. EU-rettens regulering via GDPR. Det foreligger derfor en grunnleggende rettslig asymmetri mellom aktørtypene.
- Avsluttende bemerkninger
Det klare rettslige skillet mellom offentlige og private arkiver har stor praktisk betydning, særlig i spørsmål om innsyn. Lovgiver har lagt til rette for stor grad av åpenhet i offentlig forvaltning, mens private rettssubjekter i utgangspunktet er vernet av autonomi og forretningshemmeligheter. Det er likevel mulig å etablere frivillige ordninger for bevaring og offentliggjøring av private arkiver, særlig når disse har allmennhistorisk verdi.
- Konklusjon
Det rettslige skillet mellom offentlige og privatrettslige arkiver innebærer at:
Offentlige arkiver er gjenstand for omfattende innsynsrettigheter, regulert av offentleglova og arkivlova.
Privatrettslige arkiver er i utgangspunktet unntatt slike krav, med mindre særskilt hjemmel finnes eller det foreligger samtykke, avtale eller spesiallovgivning. Ved behandling av innsynsbegjæringer må man derfor alltid avklare hvilken rettslig status arkivet har, og hvilke regler som gjelder for dokumenttilgang i det konkrete tilfellet.